Diabetesopplæring til ungdom og foreldre

På Verdens Diabetesdag var vestibylen på Barnesenteret pyntet med blå ballonger. Men folkeopplysningen tok ikke pause; den gikk sin vante gang for gruppen av ungdom og foreldre som møtte opp.  

Når ungdom fra åttende trinn og foreldrene deres møter opp for gruppesamtaler og gruppeaktiviteter er det for å sette ungdommene i stand til å håndtere egen sykdom – nå når de går fra foreldrenes kontroll til mer og mer autonomi i egen hverdag. – Dette er reopplæring. Foreldrene ble gitt kunnskapen da barna var små. Nå må de ha kunnskapen selv, sier barnelege Hans Jacob Bangstad.

– Samtidig er foreldrene viktige for å sikre «compliance». Ungdommenes levemønster er ikke alltid så forutsigbart, så litt tilsyn, eller i hvert fall støtte, trenger de fleste enda, sier Siv Janne Kummernes, diabetessykepleier.

Sammen om det

På Verdens Diabetesdag var et tjuetalls åttendeklassinger og deres foreldre til gruppesamtaler på Barnesenteret på Ullevål. De fleste av dem er godt kjent i bygget. På grunn av den kroniske sykdommen som følger dem i livet har de måttet ha tettere befatning med helsevesenet enn de fleste av sine jevnaldrende.

Gruppene deles inn i de som ikke kaller seg selv voksne og de som kaller seg selv voksne. – De som ikke kaller seg selv voksne, men er ganske sikker på at de fleste andre gjør det får gå med de voksne, sier Bangstad spøkefullt og leder ungdommene opp i fjerde etasje. Der skal han som lege og ernæringsfysiolog Kirsti Bjerkan jobbe med ungdommene. Kummernes som er diabetessykepleier og psykolog Camilla Herbern  skal snakke med de voksne.

På ungdomsrommet

Det tar litt tid før det tiner i isfronten når et tjuetalls fjortenåringer skal bryte ned sosiale inhibisjoner og bli en gruppe. Og det setter vi bevisst av tid til, kan legen fortelle, for hvis ikke er det ikke noen vits i å gjennomføre et sånt opplegg.

– Det er så viktig for dem å se at det er mange andre som er i samme situasjon. Det er ikke så lett å leve med kronisk sykdom som ingen kan se. Felles for alle disse er at de har måttet forklare seg og forsvare seg og at de har måttet leve annerledes enn de fleste, sier Bangstad. – Vi må hjelpe dem til å bli sterke og til å mestre sykdommen sin. Får de det ikke til er det når de blir voksne vi kan se resultatet – senkomplikasjoner.

ballong2.jpg

Bilde: Etter at isen er tøet tar noen lederrollen og andre finner andre måter å bidra til gruppen. (Foto: Dag Kristiansen)

– Mitt aber er at jeg ikke har diabetes selv, så jeg vet ikke hva dere tenker og føler, sier Bangstad, mens ungdommene i rommet fortsatt sitter stivt på kanten av stolen i ulike grader av mistilpassethet. – Men det vet dere. Hvordan er det med deg? Bruker du penn eler pumpe når du skal sette insulin? spør Bangstad en av ungdommene. – Pumpe, kommer det som et kort grynt fra en av deltagerne. Men sakte, men sikkert; for hvert spørsmål som stilles og som har et svar de andre kan kjenne seg igjen i brytes stillheten ned og snart er ungdommene i gang med å finne svaret på hvor mange karbohydrater det er i de matvarene som er satt frem.

Hos foreldrene

Hos ungdommene blir de spurt om de synes foreldrene bryr seg for mye med sykdommen. Det er det flere som synes. Ingen synes at foreldrene ikke bryr seg nok.

Og hos foreldrene gjenspeiles det sentimentet. «På skolen er det hun som har diabetes, på kvelden og natta er det jeg som har det», er det en forelder som sier. «Han er sliten av målinger og ansvar når han kommer hjem, så da tar jeg på meg den oppgaven», sier en annen.

Det er akkurat i skjæringspunktet mellom barn og voksen de er, disse ungdommene, og det fører til en interessant dynamikk i forholdet mellom forelder og barn når man tar i betraktning at dette er en sykdom som krever svært nøye oppfølging.

Ballong3

Bilde: Ernæringsfysiologen forklarer til ungdom som måler karbohydrater av nødvendighet, ikke fordi det er heiteste kostholdstrend. (Foto: Dag Kristiansen)

Mestring

– Vi ser dem omtrent 4 timer i året, men året har 9000 timer. De må klare dette selv, sier Bangstad. Han poengterer at diabetesteamet driver coaching, de kaller det ikke kontroll eller konsultasjon. Ungdommene skal settes i stand til å mestre egen hverdag.

Da er det godt å få drahjelp av andre. – Pausen i opplegget i dag er kjempeviktig. Da får de tid til å snakke sammen og se andre som er som dem. Og de slipper å forklare seg, for en gangs skyld.

Og det var ikke vanskelig for dem å finne fellesnevnere da de ble spurt om favorittmat, som da var enten pizza eller taco, eller som en kreativ sjel sa «Tacopizza»!

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: