Når vi bestemmer oss for å fortsette praksisperioden for alle våre spesialsykepleierstudenter, også på intensiv midt i en krise, så er det fordi vi tar fremtidige kompetansebehov seriøst.
Oslo universitetssykehus har et stort behov for spesialsykepleiere både nå og i fremtiden, både med og uten spredningen av virus over hele kloden. Noe av det første vi skjønte etter utbruddet av Covid19 i Norge var at vi ville ha behov for robuste intensivkohorter med kvalifisert personell til å håndtere de aller sykeste.
For å bli intensivsykepleier kreves videreutdanning i tillegg til grunnutdanningen som sykepleier. En viktig del av videreutdanningen er praksisperiodene, der studentene får prøvd seg på de oppgavene og den hverdagen som venter dem når de skal stå selvstendig som intensivsykepleier etter endt utdanning.
Det sier seg egentlig selv at for å få den kompetansen vi trenger så er logistikken i utdanningsløpet en nøkkel.
Viktigheten av å stå løpet ut
Martin Lieungh er seksjonsleder for intensivavdelingen på Rikshospitalet. Han er stolt av å kunne fortelle at hos dem har de klart å få alle studentene gjennom praksisperioden sin, til tross for ekstraordinære tiltak overalt på grunn av pandemien som fortsatt pågår rundt oss:
«Der andre sendte sine praksisstudenter hjem eller tilbake til den jobben de kom fra kjørte vi på videre med nesten doble kull. Det gjorde vi fordi det er viktigere enn noen gang med kontinuitet i intensivsykepleierutdanningen. Vi må fylle på med flere nå og har ikke tid til pauser.»
Intensivavdelingen på Rikshospitalet hadde allerede nok studenter til at de var på bristepunktet da pandemien for alvor tok grep i Norge. I stedet for å sende hjem noen eller alle valgte de å gå videre med løpet for alle som var i praksis, doble kull fra Lovisenberg Diakonale Høgskule og ett kull fra OsloMet.
«Vi gikk noen runder før vi tok avgjørelsen. Det var flere ting vi måtte tenke gjennom. Vi må investere i fremtidig kompetanse nå. Vi må sørge for at utdanningen ikke stopper opp fordi noe ekstraordinært skjer. Heller tvert i mot. Det vil komme flere bølger som Covid19, og da må vi sørge for at vi er mange nok til å stå dem av.»
En litt annerledes praksisperiode
Avgjørelsen var dristig, og litt tilpasninger måtte til forteller Lieungh:
«For å få til en innholdsrik praksis midt i en pandemi måtte vi gjøre noen tilpasninger. Vi måtte slutte med å ha studentene bare på dagtid og få de inn mer i tredelt turnus og på helgevakter. Spre de ut så alle fikk sjansen til å ta fatt på de spennende case’ene. Også satte vi i gang studentstyrt seng, et nytt konsept der vi lar flere studenter få ansvaret for en pasient med en veileder i bakgrunnen. Utfordrende har det vært, både for oss og dem, men egentlig helt greit, og vel verdt strevet.»
Med en forsvarlig tilnærming i bunnen kunne de investere i fremtiden:
«Mangelen på smittevernutstyr har ført til at vi har tvilt på om det er riktig å ha så mange studenter på plass. Med flere mennesker så er risikoen for smittespredning også større. Men vi har hatt forskjellige oppstartstidspunkter og satt studentene mest mulig på de pasientene vi alltid har hos oss med hjertestans, hjerneblødning og alvorlig sykdom. Gevinsten ved å la studentene fullføre og bli fullverdige intensivsykepleiere er stor. Da har vi en kompetansebank å ta av i neste bølge, og brenner ikke av alt kruttet med en gang.»
En litt annerledes praksisperiode er en styrke for dem som har kommet seg gjennom, mener Lieungh:
«De studentene som har vært hos oss nå er i mye sterkere grad forberedt på å stå i sånne situasjoner fremover. De har fått se alt fra innsiden og se hvordan sykehuset står sammen under press. De er unikt godt forberedt på det som skulle måtte komme.»
Pandemi i praksis, eller omvendt
Pernille Salvesen er en av spesialsykepleierstudentene som har fått gjennomført sitt løp tross nasjonal krise og alle mann til pumpene:
«Vi var inne i en nokså normal praksisperiode, også kom plutselig Covid19. I den første perioden var det lite pasienter, men mye forberedelser. Det er utrolig fint å se hvordan miljøet reagerer i en krise, hvordan de sveiser sammen avdelinger og vaktlag, bygger opp kohorter, mobiliserer og bygger om til ny drift. Det er innarbeidet. Det går knirkefritt.»
Helt lett er det ikke å være sykepleier i disse dager, og spesielt ikke i praksis på en intensivavdeling.
«På en måte så er vi jo litt i veien. Og mange av oss trodde nok at vi kom til å bli kalt tilbake til arbeidsstedet vårt. Vi er jo sykepleierhender og de trengs. Men vi fikk lov til å bli, og vi har fått sett mobiliseringsfart og faglig trygghet i krisetid fra innsiden. Det er ikke alle forunt.»
Og studentene skyr ikke unna der andre er redde for smitte. Tvert i mot, forteller Salvesen:
«Alle ville inn på kohorten og lære om de dårligste covidpasientene på nært hold. Noen fikk. Andre fikk ikke. Men i og med at vi jobber deltid som sykepleiere ved siden av så har vi alle vært i kontakt med covid19. Vi er forberedt på en ny bølge.»
Godt gjort å få gjennomført opplegget
Selv om det ble en annerledes praksisperiode betyr ikke det at tilpasninger nødvendigvis går på bekostning av læring. Spesielt bra var alt som gjorde læringssituasjonene mer felles.
«Studentstyrt seng var helt nytt, to studenter på en pasient med en veileder i bakgrunnen. Det er fint å få ansvar som student. Og fint å være i en situasjon som skaper diskusjon og refleksjon sammen. Det er lærerikt i samspillet. Vi lærer av hverandre.»
Salvesen synes det var riktig og viktig å satse på fullendt kompetanse, særlig i en tid der vi har måttet få opp løsninger raskt og tilpasse oss uvante nivåer av risiko. Det er viktig å satse på fremtidens kompetanse, mener hun.
«De har latt oss fortsette fordi de innser at det ikke er lett å snekre sammen utdanningsopplegg. Og ingen er tjent med halvveis kompetanse. Det er godt gjort at ledelsen har vært så tydelige på hvor viktig det er at vi får stått løpet ut. Det betyr mye for oss.»
Oslo universitetssykehus - nyheter for ansatte 
Legg igjen en kommentar